Press "Enter" to skip to content

Furoren Rundt Den Nye Barneloven

Av Emilie Brandshaug, les hele artikkelen i Subjekt

Siden 1960-tallet har kvinnebevegelsen aktivt tilegnet seg eierskap til de gode ordene: kjærlighet, omsorg, trygghet, likestilling. Når du eier ordene, eier du virkelighetsbildet. Når du har narrativet, har du makten. Og med gode intensjoner og positive ord som retoriske våpen fører kvinneorganisasjonene i dag en hensynsløs maktkamp – på bekostning av barns rett til hverdagsomsorg og hverdagskjærlighet også fra sine fedre. Det ser vi tydelig i debatten om den nye barneloven, både under høringsrundene og i mediene.

Et bilde males med bred pensel: Et livredd barn som holder seg fast i et gelender mens det rives bort og tvinges til samvær med sin far. Et sterkt, emosjonelt bilde som umiddelbart vekker medfølelse og avsky. Kunstneren? Inga Marte Thorkildsen – tidligere barneminister, nå talsperson for Stine Sofies Stiftelse.

Furoren rundt den nye barneloven

Under høringen av den nye barneloven 5. mai uttrykte hun bekymring for at barn som lever i frykt, kan bli pålagt samvær med en forelder (les: far) de er redde for, og videre om barn som har problemer med å stole på andre, «særlig på menn».

Dette er ikke en kritikk av manglende unntaksbestemmelser – det males et generalisert bilde av fedre som trusler mot sine barn, kun i kraft av å være menn, og Thorkildsen var langt fra alene.

Flere organisasjoner og kvinnenettverk – blant annet Barneombudet, Jurk, Norsk kvinnesaksforening, Norsk kvinnelobby, Redd barna og Psykologforeningen – presenterte lignende bekymringer, med høyt fokus på vold.

Slik ble fortellingen spunnet, vekk fra barns rett til hverdagsomsorg og kjærlighet fra sine to gode nok foreldre, og over i en fremstilling der barnet må beskyttes fra sin voldsutøver – som fremstilles som far. Ikke én far – ikke et unntak – men far som arketype, far som fare.

Hvordan kan en tidligere statsråd, nå med faglig forankring i en ideell stiftelse, slippe unna med et så grovt feilaktig narrativ?

Fordi kvinnebevegelsen i flere tiår har tatt og hatt monopol på både språk og sympatier. De definerer hva omsorg er. De eier hva likestilling betyr. Og de former offentlighetens forståelse av hva – og hvem – som er farlig for barn, og hvem som er «de snille».

Les også:

Skriver litt om furoren rundt den nye barneloven i Subjekt – mai 2025

Be First to Comment

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *